Når frykt spres

To uker etter terroraksjonene i London i begynnelsen av juli smalt det igjen. Nok en gang i London. Senere i Egypt, hvor 88 mennesker mistet livet. I Irak smeller det rett som det er. Terrorisme er en blitt en daglig nyhet. Har terroristene nådd sine mål?

Terrorisme handler om to ting: Politikk og frykt. De som bruker terroristiske virkemidler gjør det fordi de ønsker å oppnå noe politisk. Dette kan være alt fra å rette oppmerksomhet mot enkelte politiske saker, til faktisk å oppnå politisk endring. Selv om det finnes historiske eksempler på politisk endring som følge av terror, ender det som regel med at man får oppmerksomhet.

Jeg opplever at det er en generell redsel i Norge for at det snart kan smelle her. Som jeg skrev tidligere så kan dette komme til å skje. Dog vil jeg nok en gang påpeke at sannsynligheten nok er større andre steder, samt at man bør kunne avkreve en viss edruelighet når det formidles hva som er antatte terrormål i Norge. Norge er ikke som Egypt, Irak eller Storbritannia. Skal vi likevel anta at det er like sannsynlig at den neste undergrunnsbanen som det aksjoneres mot ligger i Oslo? At den neste politistasjonen som blir sprengt ligger i Drammen? At det neste turistmålet som rammes er Skibladner?

Justisminister Odd Einar Dørum uttalte i avisene i helgen at nordmenn må innstille seg mentalt på at det vil skje terroraksjoner i Norge. Hva mener han egentlig med dette? Hva ønsker han egentlig å oppnå? Og viktig; hvordan innstiller man seg mentalt på at noe slikt skal skje? Betyr det bare at man ikke skal reagere med sjokk dersom det skjer?

Etter min mening bidrar justisministerens råd til å nøre oppunder befolkningens frykt, som i slike tilfeller som dette faktisk er langt over grensen for det irrasjonelle. Det justisministeren og de øvrige myndighetene som har med sikkerhet å gjøre burde gjort, er å informere folk om hva de vet, hvilke steder aksjoner kan inntreffe, hva myndighetene akter å gjøre for å forhindre at aksjoner skal inntreffe.

Dersom det er muslimske fundamentalister vi skal være redde for, og jeg antar det er disse justisministeren har i tankene; hvorfor vil disse angripe oss? Har det med Norges involvering i Afghanistan og Irak å gjøre? Ville det ikke være mer rimelig å forvente at regjeringen gjorde det de kunne for at Norge ikke skulle være et angrepsmål enn at man skal spre ytterligere frykt i befolkningen? Svaret på det vet vi. Dersom man opplever voldelig motstand mot vedtatt politikk blir måloppnåelsen enda viktigere for myndighetene, noe annet vil jo være å gjøre knefall for terrorismen. Til en viss grad mener jeg dette ikke er urimelig, dog er det noe fantasiløst å si dette gjentatte ganger samtidig som man ber folk om å forberede seg mentalt på noe som det i utgangspunktet er ganske umulig å forberede seg på!

Jeg bor i Trondheim. Kanskje ikke det største terrormålet i landet, men gitt justisministerens velmenende råd: Hvordan skal jeg forberede meg mentalt på terrorisme i Trondheim? Vel, første oppgave blir å vurdere hvor i Trondheim det kan forekomme aksjoner. Fra de siste terroraksjonene i London og Egypt vet vi at områder hvor folk oppholder seg, kommunikasjonsknutepunkter og turistmål, er egnede terrormål. Her i byen er det ikke så mange kommunikasjonsknutepunkter, i alle fall ikke som jeg ferdes på. Men jeg jobber i Rådhuset, som ligger rett ved det største turistmålet i byen, Nidarosdomen. Skal jeg la være å gå på jobb? Skal jeg gå på jobb, og håpe at det ”ikke skjer noe (i dag heller)?” Skal jeg gå på jobb og tenke; ”smeller det så smeller det?” Skal jeg ta kontakt med forsikringsselskapet og tegne livsforsikring? Skal jeg uglese alle som ser ut som muslimer, som kanskje er såpass suspekte at de nærmer seg Nidarosdomen og som bærer en ryggsekk? Bør jeg bruke litt ekstra tid hver morgen sammen med kone og unger, slik at vi får sagt adjø på en ok måte? Skal jeg være redd?

Myndighetene bør, slik jeg vurderer det, være forsiktige med å komme med anmodninger ala det justisministeren har gjort her. Jeg tror helt oppriktig at dette bare bidrar til å nøre oppunder en irrasjonell frykt i befolkningen, som i neste omgang kan komme til syne i irrasjonelle handlinger, for eksempel rettet mot muslimer, med ryggsekk, i retning en buss eller et turistmål.