And now something completely different...

Hittil har jeg skrevet om terrorisme. Ettersom jeg ikke er noen forskertype (en oppriktig takk til den som alsvlo dr.gradssøknaden min!) så vil jeg ikke bli oppfattet som så ensporet at jeg kun tenker på terrorisme. Strengt tatt tenker jeg ganske lite på det for tiden, det er gjennom nyhetsinnslag at studiegenet kvikner litt til igjen.

Julen er over oss. I dag var det Luciadag. I barnehagen var det lucekatter og søte barn med glitter og lys. Datteren min skulle egentlig bære lysekronen, men ville ikke. Vanskelig å si hvorfor, men det slo meg at hun kan komme til å angre det senere i oppveksten. Neste uke skal vi ha julelunch på jobben. Tradisjonelt opplegg med et matfat av middels karakter, sammen med gode kollegaer og de på nabokontorene man aldri snakker med. Ettersom vi er en del som jobber i samme hus må vi dele opp i to luncher. En kl. 11 og en kl. 13. Den klokken 11 har med seg domprosten i Nidaros, som forteller juleevangeliet. Jeg går på den klokken 13.

Har jeg noe mot juleevangeliet? Nei, streng tatt ikke. Som lektyre er den absolutt leserverdig. Men jeg har ikke noe behov for å få den berettet mer enn strengt tatt nødvendig. Jeg har liksom hørt det før. Og det blir ikke mer troverdig med årene. En kollega av meg sa at "ingen har vel vondt av å høre litt om julens evangelium." Det var nok rettet mot ateister som meg selv. - Nei tenkte jeg. Men må jeg? Skal jeg først høre fantasifulle beretninger om julen så vil jeg heller høre et eventyr om julenissen. Det kan jeg liksom identifisere meg meg. Men det er alltid Jesus som skal frem i julelyset. Er ikke det pussig? I den grad han overhodet har eksistert så er det svært lite trolig at han ble født 25. desember. Så hvorfor Jesusjul?

Når jeg tenker gjennom det så er det ganske interessant å filosofere litt over julenissen og Jesus. eller kameraten, som jeg velger å kalle ham, fritt etter en TV-prestparodi på TV2. Det er faktisk ikke så rent få likhetstrekk. En bekjent av meg sa at dette skyldes at julenissen har sitt utspring i presten St. Nicholaus, som delte ut presenter til barn i forbindelse med julen. Kanskje er det tilfelle, selv om den norske nissetradisjonen er vel så mye bygget opp rundt de tradisjonelle fjøsnissene som St. Nicholaus. Men uansett: Er det ikke et lite paradoks at mens den ene fantasifulle beretningen avfeies klin umulig og bare moro for ungene (som ofte er livredde typen - er det rart?), så vil mange hevde at den andre høyst sannsynlig har en del magiske krefter og de aller, aller fleste er samstemte om at han i alle fall har eksistert - som "historisk person," som det så utrolig politisk korrekt sies? Modenhet hos barn dreier seg sågar ofte om når man sluttet å tro på nissen. Mens mange vil kreve å bli oppfattet som modne mennesker nettopp fordi de tror på noe annet, som kanskje ikke er mindre utrolig.

Jeg har listet opp noen likhetstrekk mellom nissen og kameraten:

1. Begge er snille mot unger. Nissen har med presenter, kameraten er generelt bare skikkelig allright og vil ha med alle sammen på moroa. Ikke ulikt Michael Jackson, men det er en annen sak.
2. Begge får til umulige ting i forbindelse med gaveutdeling etc. Nissen har stålkontroll på folks ønsker, og klarer å lirke seg gjennom piper for å få de frem. Kameraten er kjent for å mette en hel bande sultne mennesker med to fisker og fem brød. Eller var det fem fisker og to brød? Vel, jeg skulle sett Tron Moi klare det!
3. Begge har en tendens til å bruke utradisjonelle fremkomstmidler og veier. Mens nissen stort sett velger å fly i luften er kameraten kjent for å spasere over vannet.
4. Begge har noen gode hjelpere i sin gjerning. Nissen har sine trofaste reinsdyr til å hjelpe seg i sin hasardiøse ferd over pinnekjøttgrytene, mens kameraten har en gjeng flyvende venner til å opptre i hans sted der han måtte finne det for godt.
5. Begge har en slags fetish på lys. Nissen har som kjent Rudolf til å hjelpe seg gjennom nattens mulm og mørke, mens kameraten er ikke snauere enn at han hevder han er verdens lys.
6. Begge har temparament. Nissefar er som kjent en liten hissigpropp, som ikke uten videre er interessert i å dele grøten sin med rottene, mens kameraten gikk til angrep på selvstendig næringsdrivende innenfor tempelmurene.
7. Begge har sansen for god mat og drikke. Nissen er som nevnt ganske glad i grøt, og går heller ikke av veien for å drikke en god kjeft med juleøl. Kameraten ville som kjent mest bli husket gjennom folkets omgang med vin og bakervarer.

Med utgangspunkt eksempel 5 kan man kanskje fristes (vik fra meg, Satan!) til å si at kameraten er en tanke kjepphøy, men man er jo ikke blasfemisk helt uten videre. Dessuten så krever det vel strengt tatt en tanke eller to med tro for å kunne ha blasfemisk kraft?

Men nissen er altså bare tull og tøys. Forbannet oppdiktet av mennekser. Sikkert i fylla. Og kjenner jeg kapitalismen rett (heisann!) så innbiller jeg meg at han har en grådig finger med i det skitne spillet. Kameraten på sin side står som en påle i sterk strøm. Her prelles flere 1000 år med forfølgelse, krig, heksebrenning, kvinneforfølgelse og generell forfølgelse av alle som tenker en tanke selvstendig av som dugg for sol og støv for vind. Han var rett og slett en grepa kar. Og selv om han kanskje ikke gjorde alt det som mange har gått i døden for ved å stille spørsmål ved, så var han i alle fall ganske klok. En rebell, faktisk. Heavy. Interessant. Og det minner mistenkelig om de historiene vi forteller barna våre før de oppdager at nissen bruker fars tøfler eller mors perleøredobber.

Kan vi være enige om at nissen har levd som en historisk person? Og at Rudolf er rød på nesen?