Hostage

I gode gamle dager hadde jeg en Commodore Amiga 500. En knall-Pc på den tiden den kom, med oppsiktsvekkende bra grafikk. Rett og slett en ypperlig spillmaskin. Nå husker jeg ikke helt hva favorittspillet var, men jeg hadde veldig sansen for ett som het The Fairy-tale Adventure. Der skulle man bare gå rundt og finne ting, og passe på så man ikke ble drept. Vel, dette skulle ikke være noen nostalgisk greie... Av andre spill husker jeg et som stadig blir aktualisert gjennom mediene, et som het Hostage. For om lag et år siden så gikk det knapt en dag uten at det var vestlige arbeidere som var kidnappet i Irak. De aller fleste av disse møtte døden på en grusom måte, kringkastet over nettet. Etter en del måneder uten nye kidnappinger, kan det nå se ut som om det er i gang igjen. Nylig ble fire hjelpearbeidere kidnappet, og tidsfristen for å innfri krav kidnapperne hadde tatt utgikk i helgen. For alt hva vi vet så kan disse altså være døde. Hvorfor skjer dette? Hva kan man gjøre for å forhindre at det skal skje?

Først: Det er særlig ett bilde jeg husker. Der står kidnapperne bak en fange. Kidnapperne kledd i svart fra topp til tå, med geværer og kniver, fangen kledd i orange, bakbundet. Jeg husker ikke om han hadde bind for øynene, det er ikke alltid de har det. Kidnapperne leser opp et manuskript på arabisk, åpenbart en formaning om hva som har vært deres krav, at disse ikke er innfridd og at vesten derfor er ansvarlig for at fangen skal henrettes. Fangen sitter altså foran. Han skjønner muligens ikke hva som blir sagt, men at han kjenner innholdet er åpenbart. Han rister, skjelver, gråter og piper. Han har tydelig dødsangst. Når kidnapperne er ferdige med opplesningen tar en og sparker fangen over ende, bøyer seg over han og tar frem kniven. Hva som så skjer ser vi heldigvis ikke på de bildene som vises på NRK, men dersom man er interessert så finner man det på nettet: Kidnapperen skjærer hodet av fangen. Som siden ble holdt opp foran kamerat, hvor et budskap gjentas. Nok en uskyldig har møtt døden på en helt utrolig grusom måte. Sannsynligvis har døden funnet sted over tid, og bare tanken på at fangen har vært bevisst sitt eget endelikt, og derfor var så full av dødsangst, er uutholdelig.

Det er i det hele tatt vanskelig å begripe hva som får noen mennesker til å utføre slike handlinger. Handlingene er så motbydelige, så lite empatiske og rett og slett så onde at det faller naturlig å demonisere gjerningsmennene. Jeg opplever at det er noe av det som også skjer: Fordi vi ikke aksepterer terrorisme, og dette er en form for terrorisme all den tid det skaper en voldsom frykt (blant annet hos undertegnede, langt unna faresonen), fordi handlingene er umoralske, så vil vi ikke diskutere hvorfor dette skjer. Og ettersom vi ikke gjør det vil vi heller ikke komme til bunns i hva vi kan gjøre for å forhindre at dette skal skje.

Er det å gå på akkord med vår egne moralske verdier at vi tar denne situasjonen innover oss og diskuterer den med hensikt om å skape innsikt og forståelse? Og gjennom det skape alternativer for bedre sikkerhet? Er vi soft on terrorism dersom vi ikke bare møter denne type handlinger med handlingslammelse, likegyldighet eller for den saks skyld; med brutale virkemidler, men faktisk forsøker å gå bak de motbydelige handlingene og forsøke å analysere motivene og bakgrunnen for at motivene eksisterer? Har vi egentlig noe annet valg enn å å gjøre dette?

Nei, ikke hvis vi vil forhindre at lignende situasjoner skal oppstå igjen og igjen i fremtiden. Ikke hvis vi ønsker å bedre sikkerheten til de vestlige arbeiderne som er i Irak, enten det er militære eller sivile. Ikke hvis vi faktisk ønsker å hjelpe landet mellom de to elvene å komme til hektene igjen etter 30 års vanstyre og en blodig angrepskrig og okkupasjon. Det er vår moralske plikt å rydde opp etter oss og bidra til at Irak blir et godt land å leve i. Men det vil det aldri bli dersom vi ikke tar motstanden mot det nye regimet og mot okkupasjonen på alvor.

Hvorfor skjer så dette? Vel. Det er vanskelig å svare på. Det er mange faktorer som kan skape politisk vold. De fleste analyser av andre konflikter viser at sosiale forhold har en stor betydning. Dersom dette er gjeldende også i Irak vil vi i første omgang forhåpentligvis kunne si at kidnappere og andre opprørere som klær seg under den muslimske fanen i stor grad er rekruttert fordi de har en vanskelig sosial hverdan, og ikke nødvendigvis fordi de er religiøse (men det er tydelig at religionen er et viktig språk i bearbeidelsen av opprørerne). På den måten oppnår vi to ting: For det første så kan vi slutte å se på opprøret som diskreditterende for Islam, og for det andre så får vi en håndterbar situasjon. Dersom opprøret og rekrutteringen til dette i hovedsak skyldes sosiale forhold så kan vi dempe opprøret ved å bedre og jevne ut de sosiale forholdene i Irak. Sosiale problemer er det mulig å gjøre noe med! Det vil i alle fall være en begynnelse.