Problemer i politikken

Jeg har hørt at politikk er de muliges kunst. På mange måter er dette sikkert riktig. Men politikk er jammen meg mye umuligheter også. Politiske partier opplever kriser oftere enn femmilsløpere. Politikere kan gå fra superstjerne- til skyllebøttestatus på no time. Og hvor blir det av muligheten når alt skal forsvares?

I Høyre er det krise. Det mener i alle fall alle som står utenfor partiet. Mange innenfor også, sikkert, men bare et fåtall av disse har guts nok til å være annet enn en såkalt anonym kilde. Anonymitet er roten til alt ondt, forresten, men la nå det ligge. Hva er problemet i Høyre? Katastrofevalg? Det har man hatt før også, senest for 8 år siden. Dårlig gallup? Man kan si mye om galluper, men en ting er sikkert: De svinger, selv om man kanskje skal være ærlig nok til å innrømme at de for Høyres del har vært jevnt over skikkelig dårlige over lang tid. Uklar ideologisk profil? Kanskje. Men er ikke valgfrihet et verdikonservativt element? Må man ha bunad, munnharpe og opptatt med offentlig finansiert kultur, dog i begrenst omfang for ikke å skremme bort private initiativtagere, for å fortjene merkelappen verdikonservativ? Populisme? Ja, eller Fremskrittspartiet, dette partiet som spiser Høyre levende, på en seng av uansvarlige økonomiske oppstøt, krydret med et knust lokaldemokrati og til drikke en støyt smuglet brennvin fra Sverige? Joda. Høyre har en lang vei å gå ovenfor FrP. Men hvor går veien? Og hva slags skotøy skal man benytte?

Slik jeg ser det kan ikke Høyre gjemme seg bak regjeringsslitasjespøkelset lenger. Heller ikke det faktum at de gikk til valg med en statsministerkandidat fra et annet parti. Høyres problem er to forhold: Politisk budskap og formidling. Det diskuteres i krinker og kroker hvor Høyres sosiale profil ble av. Jeg mener dette er en feil innfallsvinkel. Spørsmålet er mer hvorledes Høyres sosiale profil ble formidlet. Hvorfor makter ikke Høyre å bryte venstresidens monopolbruk av begrep som solidaritet med de svake? Hvorfor makter ikke Høyre å bryte ned det inntrykk folk har av at partiet har en usosial velferdspolitikk? Dersom det er slik at Høyre reduserer arbeidsledighetstrygden, så forventes det at det suppleres med en god dose argumentasjon om hvorfor dette er rimelig.

Høyre trenger å vise at de har en bredere politikkflate enn kun skatt og skole. I tider hvor befolkningen er opptatt av velferdsordninger og sosialpolitikk er det rett og slett en skam dersom det fra sentralt hold i partiet sendes ut en melding om at slike temaer skal man forsøke å holde seg unna, fordi partiet mangler troverdighet, slik det er påstått at forekom før siste Stortingsvalg. Hvorfor mangler Høyre troverdighet på disse områdene? Disse områdene er tross alt blant de som er fellesgods for de fleste av dagens politiske partier, som var med i gjenreisningen etter 2. verdenskrig, og som ble (midlertidig) sluttført med innføringen av folketrygden på slutten av 1960-tallet. Når mistet Høyre troverdighet på dette feltet? Og hvordan kan den gjenvinnes?

Til slutt et alvorlig tankesukk: Justispolitikk har ofte vært Høyres greie, med hovedfokus på rettssikkerhet, rettsstat og vern om individet. I forrige stortingsperiode opplevde jeg at denne tradisjonen nesten ble brutt, av en opportunistisk trønder i justiskomiteen, hvor partiets tidligere "troverdighetskrone" ble lagt tett opp mot Fremskrittspartiets justispolitikk. Hvordan i all verden kunne dette skje?

Det er åpenbart problemer innad i Høyre. Det er forsåvidt en del problemer utenfor også, f.eks. i SV, som jo har mer enn nok å stri med. I Arbeiderpartiet må jo den ene etter den andre bekjenne gamle boikottsynder, og superminister Støre får det glatte lag av Stortingspresidenten. Det jeg venter på er at det skal smelle skikkelig i FrP. Kanskje en gang ut på vårparten.