Cracked actor... telling lies

Cracked actor flytter

2006-04-14T00:31:00.000+02:00

Jepp. Merkelig nok, egentlig. Jeg har kanskje lekt med tanken (i underbevisstheten) om et eget domene en stund, men det har har blitt med tanken. Nesten.

For noen uker siden kjøpte jeg domene, og nå er bloggen på plass. Dersom du er interessert så finner du den her. Enda er ikke hjemmet helt innredet, jeg skal ikke skryte på meg allverdens peiling på html og denslags, men en header har jeg da klart å lage. Og flere ting vil forhåpentligvis falle på plass etterhvert.

Så, dersom du er en av de ubeskrivelig vennlige sjelene som har linket meg opp på din side, så *kremt* hadde det vært kjempefint om du oppdaterte linken. Ikke at jeg tror dette innebærer setup-arbeid for så veldig mange, men beskjeden er herved gitt.

Takk til blogger, forresten.

Forumisme

2006-04-01T20:58:00.000+02:00

Å snakke på internt fenger, enten det er gjennom chatkanaler, blogger eller gjennom ulike forum. I tillegg til å blogge litt er jeg en forumist. Jeg vet ikke helt hva definisjonen på forumist er, men jeg er i alle fall aktiv på flere fora på nettet. Strengt tatt er det ikke alltid like spennende, men det er et brukbart tidsfordirv, man møter mange mennesker som man i større eller mindre grad blir kjent med, man får muligheten til å kvesse knivene skikkelig og være så direkte i språket som man aldri ville våget å være i virkeligheten. På mange måter ganske interessant altså.

Det finnes ganske mange ulike forum å boltre seg i. Man har typiske foreldreforum, mammaforum, forum med fokus på det paranormale, rett og slett veldig underholdende forum, utrolig saklige forum, bilforum, ganske altomfattende forum og ganske latterlige og tåplige forum. For å nevne noen norske. På toppen av alt finnes det en egen oversiktsside over de ulike foraene, selvfølgelig med et eget forum.

Noe som er litt morsomt er selvfølgelig at mange av de samme menneskene frekventerer disse foraene. Gjenkjenningsfaktoren er høy, på godt og vondt. Det avstedkommer en del pussige situasjoner og diskusjoner og ikke så rent sjelden kan dette være en brukbar illustrasjon for å beskrive forumverdenen:

I fjor sommer var vi en liten gjeng som gikk sammen om å lage et eget forum. Var det behov for det? Tja, ettersom vi som regel pleide å være ganske kritiske til de foraene vi var på så var det for vår del litt greit å sitte med styringen. Forumet skulle være anderledes, og det skulle tilrettelegges for at saklige debatter skulle forbli saklige, samtidig som vi skulle ha rom for mindre seriøs prat. Forumet fikk forøvrig et Star Wars-preg, ikke tilfeldig, med ulike underfora hvis navn refererer til Star Wars. Forumet er lukket og har ulike nivåer, altså: Man slipper inn dersom vi som driver det overbevises om at den som registrerer seg har noe der å gjøre, og etterhvert som man har vært innen en stund rykker man muligens lenger opp i systemet.

I all beskjedenhet er naturligvis dette det beste norskspråklige forumet...

Kjøp av helsetjenster

2006-03-28T23:53:00.000+02:00

Det er i grunn direkte nedslående å åpne Trygdeetatens nettsider og se at ordningen med kjøp av helsetjenster opphørte fra og med 1. januar 2006. Fra nyttår av er med andre ord alle som har behov for hjelp fra f.eks. psykolog prisgitt enten offentlige poliklinkikker med lange ventelister eller å gå til privatpraktiserende som ikke (lenger) får offentlig støtte, og dermed betale høye egenandeler.

Ordningen med kjøp av helsetjenester er et av de mest effektive virkemidlene som har blitt satt inn for å få sykemeldte raskt tilbake i arbeid. Ved enkelte fylkestrygdekontor har man registrert at mer enn 70 % av de sykemeldte er blitt friskmeldt i løpet av 14 dager. Likevel stanses altså ordningen.

I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2005 ble budsjettposten for kjøp av helsetjenester redusert fra 172,8 mill kr. til 65,2 mill kr. Dette førte til at ordningen i praksis ble beskåret kraftig allerede da. Med Stoltenbergregjeringens budsjett for 2006 var ordningen altså helt borte.

Hva i all verden er årsaken til dette? Ved offentlige psykologiske poliklinikker behandlets gjennomsnittelig 1,2 klienter pr. psykolog pr. dag. 1,2! Kapasiteten er med andre ord minimal til å ta i mot de med behov for terapi, som ikke har råd til å betale egenandel på over kr. 600,- pr. konsultasjon. Jeg antar venstresiden har en god begrunnelse for å fjerne denne ordningen helt.

Spot on!

2006-03-24T09:20:00.000+01:00

Dagbladet har det med å svinge til med treffende politiske kommentarer når man egentlig har avskrevet hele avisen som en kjedissuppe for Dorthe & Aylar.

I dagens utgave kommer Morten Strand med en treffende kommentar som angår forholdet mellom Hviterussland, Russland og det faktum at Russland har formannsskap i G8-gruppen i juli, noe som også er omtalt tidligere i denne bloggen. Strand skriver:

I juli kommer Bush, Blair, Chirac, Merkel og andre til Putins fødeby St. Petersburg på et toppmøte i organisasjonen der Russland strengt talt ikke hører hjemme. For Russland er verken rikt nok, eller et demokrati slik vi liker å tenke på det. Putin har satt energisikkerhet øverst på dagsorden, og det er klokt, for energi er det eneste Russland kan by på i denne forsamling. Men det kan hende at Russland selv havner høyt oppe på dagsorden på grunn av det som særlig USA, men også EU, oppfatter som et økende demokratisk underskudd.

La oss håpe det! Det største problemet for opposisjonen i Hviterussland er ikke Lukasjenko, men det er Russland og Vladimir Putin, som støtter opp om det totalitære regimet hans. uten denne støtten hadde Hviterussland i langt sterkere grad hatt mulighet til å velge sin egen skjebne, i frie, åpne og uavhengige valg. Det nest største problemet for opposisjonen i Hviterussland er forresten heller ikke Lukasjenko, men den eventuelle muligheten som dessverre finnes for at dette valget bare møter småskala protester fra land som Norge, og at situasjonen i Hviterussland går i glemmeboken om noen uker.

Kafka, anyone?

2006-03-23T10:00:00.000+01:00

Hviterussiske myndigheter fant tydeligvis en og annen idé i boken Prosessen av Franz Kafka. I alle fall virker det slik nå, for der borte fengsles faktisk redaktører og journalister fordi de banner! Vel, nå finnes det utrolig nok en lov i Hviterussland som forbyr grov munnbruk, noe som jo er ganske spesielt i seg selv, men som man ser i denne artikkelen så kombineres den sære loven med en heller slett rettsprosess.

Slik er Hviterussisk rettspraksis i 2006, sannspådd i en omarbeidet utgave av Kafkas Prosessen:

- Jeg hørte at han bannet høyt, sier den glattbarberte, svartkledde mannen som står bredbent midt på gulvet.

Rettslokalet er ørlite, det er så vidt plass til dommeren, tiltalte, forsvareren og syv tilhørere. Politimannen tilhører en spesialstyrke i det hviterussiske opprørspolitiet. Han vitner om hva som skjedde tirsdag kveld, da han pågrep avisredaktør Andrej Dynko ved Oktoberplassen i Minsk.

- Så du ham idet han gikk av bussen? spør forsvareren.
- Nei, men jeg hørte banningen, sier politimannen.
- Hvordan kan du være sikker på at det var Dynko som bannet? Det var vel mange som gikk av bussen?
- Ja... Ehh... Jeg kjente igjen stemmen hans.

Nettopp det ja. Da er det jo bevist. Men hva sa Dynko da? Får vi vite det?

Forsvarer Darina Huluta vil gjerne vite hva det var redaktøren faktisk sa.

- Det spørsmålet vil jeg ikke tillate, avbryter dommer Jelena Krajchik.
- Vi må da få høre hva han faktisk er beskyldt for? Kanskje var det ikke så stygt?
- Dette er et rettslokale. Det er straffbart å banne i retten. Jeg vil ikke ha noe av det, sier dommeren.

Dynko fikk 10 dager i fengsel og med det sannsynligvis spolert fremtiden sin i mediene, pga rullebladet. Nå kan det selvfølgelig tenkes at hans dager var talte i så henseende idet han ble oppfattet som oposisjonell.

Kan vi vente at norske myndigheter snart reagerer på forfølgelsene som foregår i Hviterussland. Her er det ingen religiøse tær å være redd for en gang, så Støre & co kan klinke til skikkelig, med protster mot de overtramp som opposisjonelle lever med i Europas siste diktatur. Eller demokratur, som det i grunn heter - diktatur med demokratisk glassur.

Oppdatering 24/3
Dynko får nå selskap i fengselet etter at opprørspoliti i natt fjernet demonstrantene som hadde satt opp en teltleir på Oktoberplassen. Dermed kan det virke som om den folkelige motstanden foreløbig har møtt sin overmakt.

Overrasket?

2006-03-23T09:17:00.000+01:00

Neppe!

Det var vel i grunn ventet at det skulle komme et nytt navn etter fusjonen mellom Gilde og Prior, men noe sier meg at navneskiftet har enkelte andre bakenforliggende faktorer også...

Apropos mat, forresten: Det har lenge vært mye snakk om matsikkerheten i kyllingfileer, det er tidvis redsel for salmonella i egg. Med Gildes markedsføringsfremstøt den siste tiden så kan man altså stille spørmål ved matsikkerheten i såvel kjøttdeig som spekemat. Hva blir igjen?

Og hva blir navnet?

Godt selskap for Putin

2006-03-22T20:21:00.000+01:00

Det er i grunn skikkelig flaut hele opplegget: Valget i Hviterussland i helgen, hvor sittende president Lukasjenko fikk godt over 80 % av stemmene, er kritisert av et samlet internasjonalt samfunn, med to stakkarslige unntak: Russlands president Vladimir Putin gratulerte seierherren, som etter sigende vant en rettferidig seier i et fritt, uavhengig og åpent valg. Hurra!

Så fritt var valget at åpne opposisjonelle i landet risikerer å bli tiltalt for terrorisme av KGB, hvor domfellelsen i verste fall er dødsstraff! Så uavhengig var valget at opposisjonen ikke slapp til i det hele tatt i de store mediene, som er statskontrollerte. Disse mediene brukte stort sett tiden til å gi redaksjonelle hyldningsbeskrivelser av den sittende presidenten, som angivelig ikek drev på med valgkamp (nei, hvorfor bry seg med det?)... Og så åpent er det Hviterussiske samfunnet at når opposisjonelle i etterkant av valget samles i gatene for å protestere mot det som er åpenbart valgfusk, så arresteres demontrantene.

Dette er tydeligvis et velfungerende demokrati etter Putins syn. Det er forsåvidt ikke første gangen Putin hyller "seierherrer" fra valg som forkastes av så og si alle andre i hele verden. Før ett og et halvt år siden skjedde jo det samme i Ukraina. Men det er mildt sagt ganske enestående at mannen som i år besitter formannskapet blant G8-landene opptrer så totalt motsatt av det internasjonale samfunnet forøvrig. Det er mange som hevder at Russland ikke har noe i G-gruppen å gjøre i det hele tatt, på grunn av det økonomiske spranget mellom Russland og de andre landene. Nå har man en annen, og etter min mening mer vesentlig grunn til å betrakte Russland som en bastard i gruppen: Landets sviktende demokratiske sinnelag.

Ja, hva var det andre landet som gratulerte president Lukasjenko? Burma. Demokratiets fyrtårn i Sørøst-Asia. Med slike venner trenger man i grunn ikke fiender, gjør man vel? Vel, det kan forresten tenkes det finnes andre stater som støtter Lukasjenko også, men jeg har ikke fått med meg holdningene til Nord-Korea, Cuba og Iran på denne saken...

Ytringsfrihet

2006-02-02T12:57:00.000+01:00

Man kan lett la seg rive med når toneangivende bloggere oppfordrer til å publisere bilder av Muhammed. Jeg føler jeg deler synet til f.eks. Vampus ang. ytringsfrihet, men jeg kommer likevel ikke til å publisere noen karikatur. Det blir i grunn litt fåfengt å gjøre det. Men jeg vil likevel ta i bruk min rett til å ytre noen synspunkter i sakens anledning.

Ytringsfrihet innebærer å akseptere og forsvare ytringer som man ikke selv liker. Utringsfriheten er ubetinget, og de som kommer med ytringer skal ikke være nødt til å redegjøre for motivet for ytringene, annet enn i en saklig debatt med meningsmotstandere. Jeg liker ikke Muhammed-karikaturene, tvert i mot - jeg er helt fullstendig enig med dem som mener dette er smakløst og en provokasjon. Men Magazinet har ikke gjort noe uakseptabelt.

På samme måte vil jeg også forsvare de i muslimske land som brenner Norske flagg. De har naturligvis lov til å reagere på andres ytringer som de ikke er enig i. Og flaggbrenning er også en ytring.

Når det er sagt: Det er to ting som jeg ikke liker med dette. For det første er det en trussel mot ytringsfriheten dersom det i kjølevannet av meningsbrytining gjennom karikaturtegning og flaggbrenning, avstedkommer trusler. Dette sier ganske mye om sinnelaget og forståelsen (eller mangelen på forståelse) for en så definitorisk sivil rettighet som retten til å ytre seg fritt og uten fare for nettopp represalier. Det andre jeg ikke liker er å ta kristenfundamentalister i Magazinet i forsvar. Dette er en gjeng med intolerante dogmatikere, som i mange hensyn faktisk kommer med moralsk fordømmelse av meningsmotatandere. Det er med noe klam smak i munnen man må medgi at også denne typen avskum har sivilie rettigheter som fortjener forsvar. Jeg er ikke sikker på om Magazinet ville forsvart min rett til å ytre meg dersom jeg hadde laget en obskøn karikatur av rebellen fra Galilea.

Hamas

2006-01-30T20:38:00.000+01:00

Jeg har brukt noen dager på å fordøye resultatene fra det palestinske valget. Eller, fordøye...? Det var muligens spesielt at Hamas så til de grader skulle ta rotta på al Fatah, men at det kunne tippe den veien var vel kanskje ikke så forferdelig oppsiktsvekkende.

Det jeg har brukt litt tid på å tenke på er forskjellen mellom en terrororganisasjon og en frihetsbevegelse og mellom terrorbasert aksjonskrig og en legitim frigjøringskrig. Det slo meg nemlig at Hamas i en viss forstand har hoppet over en grense med dette valget: Fra å være en organisasjon som drev med terroraksjoner (samt en del annet), mot Israel og samtidig var i opposisjon til palestinske selvstyremyndigheter, til nå faktisk å være myndighetene i Palestina. Og ikke bare det, Hamas har en betydelig folkelig støtte bak seg, med rent flertall i parlamentet. Gjør Hamas' valgseier krigen mot Israel mer legitim, idet den nå faktisk representerer folket?

Dette er i grunn kompliserte saker, så jeg lar det ligge inntil videre. Poenget er at Hamas' valgseier skaper betydelige problemer for verden rundt - Israel, USA, FN, EU etc. - dersom vi fortsetter å betegne Hamas kun som en terrororganisasjon, og dermed håndtere de legitime palestinske selvstyremyndighetene slik vi behandler terrorister. Altså: Vi dealer ikke med terrorister-praksisen vil nesten garantert ikke bringe fredsprosessen i Midtøsten videre. Har man noe annet valg enn å ha dialog?

Samtidig: Man skal ikke glemme at det hviler et betydelig ansvar på Hamas i denne situasjonen også. Akkurat som andre opposisjonspartier uten regjeringserfaring må slipe ned hjørnene sine betraktelig, må dette også bli konsekvensen for Hamas. For eksempel vil ikke palestinerne få det bedre under Hamas dersom målet om å utslette Israel ikke fjernes. For eksempel vil ikke palestinerne få det bedre under Hamas dersom man fortsetter å sende selvmordsbombere mot israelerne, enten inne i Israel eller i de okkuperte områdene. Og sånn kan man fortsette.

Den israelske vikarstatsministeren uttalte som en kommentar til Hamas' valgseier at Palestina nå hadde fått seg et stort problem. Med det mente han at ingen i det internasjonale samfunnet ville ta i Hamas-Palestina med jerntang. Poenget vikaren glemmer er imidlertid at problemet - Hamas - er legitimt... - Og dermed er det et problem som er like stort for Israel som for Palestina.

Rektor i én uke

2006-01-26T10:12:00.000+01:00

Aftenposten har i dag en liten artikkel om en ganske spesiell ansettelsessak fra Kristiansund. Atlanten videregående skole i Kristiansund har vært uten rektor i snart ett år, og etter å ha lyst ut stillingen ikke mindre enn tre ganger, ansatte fylkeskommunen i Møre og Romsdal ny rektor forrige uke. Den nytilsatte gledet seg til jobben og til å flytte til kristiansund. Men, rett etter ansettelsen begynte det å komme anaonyme telefoner direkte til den nyansatte, som fortalte at hun var uønsket. Og etter en uke med dette så har hun valgt å takke nei til stillingen.

Hva skal man si? Anonyme kilder? Dårlig organisasjonskultur? Dålig kommunikasjon mellom skoleeier og ansatte? Det er i alle fall ikke rart at det er vanskelig å få en rektor til denne skolen, dersom dette er representativt for det miljøet rektoren skal lede.

Religionsnytt: Judas er rehabilitert!

2006-01-13T09:38:00.000+01:00

Etter ca. 1973 år har Paven tatt opp ankesaken fra Judas Iskariots forsvarere, som i årtusener har begjært en rehabilitering post mortem av Isakariot.

Iskariort ble som kjent uthengt som en angiver, overløper og bent frem; en skikkelig judas, da han for å unngå unødvendig revolt i oldtidens Judea, valgte å melde fra til styresmaktene hvor en rebell befant seg. For dette fikk han den nette sum av hele 30 sølvpenger, noe som ikke var småtteri. Men, han måtte også tåle å bli dømt av folket, om ikke umiddelbart, så i alle fall på lang sikt. Iskariot var drevet av veldig ambivalente følelser ovenfor rebellen, noe som skulle drive ham ut i desperasjon og opp i et tre, hvor han fant det nødvendig å binde seg fast, for ikke å dette ned. Dessverre falt han likevel, og ettersom han var litt lempfeldig med hvor han hadde bundet seg fast, så endte det fatalt. På den måten forlot faktisk Iskariot, som forøvrig hadde gitt tilbake pengene han hadde tjent seg, denne verdenen før sin gode venn, rebellen.

Gjennom pavestolens progressive rehabilitering får ikke bare Iskariot tilbake æren, han opphøyes også til å ha en rolle i Herrens store plan med oss små maur. Det må jo sies å være litt av en fremrykning! Judas Iskariot var ingen forræder, sies det fra Vatikanet: "Judas var ikke ond med vilje. Han oppfylte bare sin rolle i Guds plan." På samme tid så stiller dette også rebellen i et litt flaut lys. Jf. evangeliet etter Lukas, mannen bak den såkalte julehistorien, uttalte en forferdet rebell: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Man kan bli litt forvirret av dette, men skal man forstå Vatikanet rett så mener de enten at rebellen her talte i rent affekt og ikke var helt ved sine fulle fem, eller så er dette i evangeliet etter Lukas feil. Det ville jo være litt av et religiøst selvskudd...

Judas har lenge vært en tittel som har fulgt angivere, forrædere og femtekolonister, men det er åpenbart at tiden hvor man kunne si "din judas" til en klassisk sladrehank er forbi. For oss nordmenn er dette egentlig gledelig, for vi vet jo hva det andre standardiserte navnet på forræder er? Kanskje vi kan få litt oppmerksomhet om Norge og krigen igjen.

Ulv

2006-01-12T13:18:00.000+01:00

Miljøvernminister Helen Bjørnøy sier i Dagbladet i dag at hun ikke vil gripe inn mot ulve-nemden i Hedmark, ti tross for at lederen der, senterpartisten Merete Furuberg, tidligere har uttalt at hun vurderer å støtte folk som skyter ulv i det hun kaller sivile ulydighetsaksjoner.

Ja vel. Senterpartiets rovdyrpolitikk er kjent og beryktet, og det er sånn sett ikke veldig overraskende at en senterpartist i en ulve-nemd kan ha en slik oppfatning. Likeledes er også SVs holdning til sivile ulydighetskampanjer godt kjent, der i gården går ikke myndighetsrepresentanter av veien for å markere sin sivile ulydighet mot vedtak fattet av den forsamling de selv utgjør en del av, slik for eksempel Heidi Sørensen gjorde ifm utbyggingen av Snehvit-feltet. Men nå har SV også den utøvende mydnigheten, og da er det ganske utrolig at de har en like lettfeldig holdning til ansvaret som de hadde i opposisjon.

For det er da myndighetene det er snakk om? Og pr. dags dato representerer Helen Bjørnøy den utøvende myndigheten, som skal forvalte den politikken som Stortinget, en annen ikke ubetydelig myndighet (hvor Bjørnøys parti inngår i en flertallsgruppering). Det samme gjelder forsåvidt også Senterpartiet. Så hvorfor denne uviljen til å faktisk ta det ansvaret? Og det attpåtil innenfor et område hvor SV påstås å ha troverdighet?

Bjørnøy sier "- Jeg mener vi fra tid til annen må ha lov til å snakke med store bokstaver. Furuberg er i sin fulle rett til å uttrykke forståelse for at folk går til sivile ulydighetsaksjoner - og skyter ulv." Ulveministeren sier altså her at det er helt greit at en forvalter av lovverk og Stortingets vedtatte rovdyrpolitikk offentlig støtter folk som enten går med planer om - eller utfører - miljøkriminalitet! Det er sterkt. Videre sier hun: "Det ville derimot være fullstendig uakseptabelt desom hun oppfordret folk til å skyte ulv."

Dette er nesten like krystallklart som SVs parlamentariske holdning til boikott av israelske appelsiner. Man må vel nesten være geistlig for å kunne dra den store filosofiske forskjellen mellom det å i etterkant uttrykke sympati for en kriminell handling, og på den måte legitimere handlingen, og det å oppfordre til en kriminell handling, og gjennom det legitimere handlingen.

Makan!

Problemer i politikken

2006-01-11T09:53:00.000+01:00

Jeg har hørt at politikk er de muliges kunst. På mange måter er dette sikkert riktig. Men politikk er jammen meg mye umuligheter også. Politiske partier opplever kriser oftere enn femmilsløpere. Politikere kan gå fra superstjerne- til skyllebøttestatus på no time. Og hvor blir det av muligheten når alt skal forsvares?

I Høyre er det krise. Det mener i alle fall alle som står utenfor partiet. Mange innenfor også, sikkert, men bare et fåtall av disse har guts nok til å være annet enn en såkalt anonym kilde. Anonymitet er roten til alt ondt, forresten, men la nå det ligge. Hva er problemet i Høyre? Katastrofevalg? Det har man hatt før også, senest for 8 år siden. Dårlig gallup? Man kan si mye om galluper, men en ting er sikkert: De svinger, selv om man kanskje skal være ærlig nok til å innrømme at de for Høyres del har vært jevnt over skikkelig dårlige over lang tid. Uklar ideologisk profil? Kanskje. Men er ikke valgfrihet et verdikonservativt element? Må man ha bunad, munnharpe og opptatt med offentlig finansiert kultur, dog i begrenst omfang for ikke å skremme bort private initiativtagere, for å fortjene merkelappen verdikonservativ? Populisme? Ja, eller Fremskrittspartiet, dette partiet som spiser Høyre levende, på en seng av uansvarlige økonomiske oppstøt, krydret med et knust lokaldemokrati og til drikke en støyt smuglet brennvin fra Sverige? Joda. Høyre har en lang vei å gå ovenfor FrP. Men hvor går veien? Og hva slags skotøy skal man benytte?

Slik jeg ser det kan ikke Høyre gjemme seg bak regjeringsslitasjespøkelset lenger. Heller ikke det faktum at de gikk til valg med en statsministerkandidat fra et annet parti. Høyres problem er to forhold: Politisk budskap og formidling. Det diskuteres i krinker og kroker hvor Høyres sosiale profil ble av. Jeg mener dette er en feil innfallsvinkel. Spørsmålet er mer hvorledes Høyres sosiale profil ble formidlet. Hvorfor makter ikke Høyre å bryte venstresidens monopolbruk av begrep som solidaritet med de svake? Hvorfor makter ikke Høyre å bryte ned det inntrykk folk har av at partiet har en usosial velferdspolitikk? Dersom det er slik at Høyre reduserer arbeidsledighetstrygden, så forventes det at det suppleres med en god dose argumentasjon om hvorfor dette er rimelig.

Høyre trenger å vise at de har en bredere politikkflate enn kun skatt og skole. I tider hvor befolkningen er opptatt av velferdsordninger og sosialpolitikk er det rett og slett en skam dersom det fra sentralt hold i partiet sendes ut en melding om at slike temaer skal man forsøke å holde seg unna, fordi partiet mangler troverdighet, slik det er påstått at forekom før siste Stortingsvalg. Hvorfor mangler Høyre troverdighet på disse områdene? Disse områdene er tross alt blant de som er fellesgods for de fleste av dagens politiske partier, som var med i gjenreisningen etter 2. verdenskrig, og som ble (midlertidig) sluttført med innføringen av folketrygden på slutten av 1960-tallet. Når mistet Høyre troverdighet på dette feltet? Og hvordan kan den gjenvinnes?

Til slutt et alvorlig tankesukk: Justispolitikk har ofte vært Høyres greie, med hovedfokus på rettssikkerhet, rettsstat og vern om individet. I forrige stortingsperiode opplevde jeg at denne tradisjonen nesten ble brutt, av en opportunistisk trønder i justiskomiteen, hvor partiets tidligere "troverdighetskrone" ble lagt tett opp mot Fremskrittspartiets justispolitikk. Hvordan i all verden kunne dette skje?

Det er åpenbart problemer innad i Høyre. Det er forsåvidt en del problemer utenfor også, f.eks. i SV, som jo har mer enn nok å stri med. I Arbeiderpartiet må jo den ene etter den andre bekjenne gamle boikottsynder, og superminister Støre får det glatte lag av Stortingspresidenten. Det jeg venter på er at det skal smelle skikkelig i FrP. Kanskje en gang ut på vårparten.

355 dager igjen...

2006-01-10T20:32:00.000+01:00

av 2006 ja... Som tiden flyr! Godt nytt år!

Mye moro har skjedd den siste tiden. Personlig så trodde jeg at at det var Kunnskapsøystein som skulle bli den største narren i regjeringens 100 første dager, med alle side formynderske reguleringsforslag. Eller kanskje at SVs plenokkupasjon foran Stortinget som skulle være den blemmen som fikk mest oppmerksomhet. Men så kom jaggu finansminister Kristin Halvorsen ut av skjellet sitt den første uken i det nye året og manet til boikott av israelske varer og tjenester. Tre morsomheter på under hundre dager? Har venstresiden endelig fått humoristisk sans? Jeg finner frem popcorn og ser frem til tre og et halvt år med hysterisk underholdning.

På vei til popcornmixeren kan jeg ikke annet enn å smile litt over vår superpopulære utenriksministers brev til sine kollegaer i Israel og USA. Viktig avklaring av viktige forhold, selvfølgelig, men tidligere utenriksminister Jan Petersen har et poeng når han i dag sier at han ville blitt omtalt som en puddel dersom det hadde vært han som hadde gjort dette. Poenget er bare at han slapp det. Merkelig at ikke mediene har grepet tak i det tidligere. Har de rødgrønne lært halen å logre med hunden?

Lesere?

2005-12-21T11:42:00.000+01:00

Hm. Jeg er i julemodus. Vanskelig å konsentrere tankene om noe annet en den pakken som jeg absolutt burde vært på posten med, men som ligger her ved siden av meg. Eller det julekortet som jeg også skulle ha vært på posten med, men som ligger uskrevet ved siden av meg. Snart er det juleluch også. Hvordan skal jeg få tid til å fortsette å gjøre ingenting?

Vel, angående denne bloggen: Jeg har ikke oppdatert den på noen dager. Hva grunnen er? Julemodus, selvfølgelig. Men også det at jeg bruker mye tid på å lese andres blogger. Mye bra der ute. Og, det jeg ser at det er mange lesere på enkelte av dem, ettersom det som oftest er en del kommentarer. Ja, jeg har forsøkt å kommentere litt selv også. Mest fordi jeg da kan slenge ut en link til denne bloggen, kanskje, men også fordi det er ganske spennende. På blåbloggen har jeg dertil havnet i en ganske "spennende" diskusjon om friskoler. Mye moro man kan si om friskoler. Og enda mer moro kan man si om kunnskapsministeren. Nok om det.

Det er likevel ikke uten et snev av misunnelse jeg registrerer alle kommentarene. Jeg har totalt tre kommentarer på min blogg, hvorav en er mitt eget svar på en kommentar og en tredje som jeg i grunn ikke helt får til å passe inn. Etter revitaliseringen nå i desember har jeg ingen. Betyr det at jeg ikke har noen lesere? Betyr det at jeg skriver for mye, for omfattende og om for spesielle emner? Jeg skal villig innrømme at jeg har vært litt sneversynt i valg av emne så langt. Med unntak av ett innlegg om likheten mellom nissen og jesus så har det stort sett gått i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er kanskje ikke så veldig artig.

Vel, noen kommentarer?

Ansvar for krigen

2005-12-14T21:00:00.000+01:00

And the times, they are a-changing... I dag har det visstnok skjedd noe oppsiktsvekkende; en president har stått frem og sagt at han er ansvarlig for en avgjørelse han har utført som øverstkommanderende. Det er stort! Det er enestående!! Og, selv hvor unødvendig det enn kan virke å si noe så selvsagt, så er det oppsiktsvekkende.

- Mange etterretningsbyråer trodde Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Men det er sant at mange av etterretningsrapportene viste seg å være feilaktige, sier president George Bush. Viste seg å være feilaktige? - Men ærlig talt da, mann! Man går da vel ikke til krig uten å være sikker på at det er et riktig virkemiddel å bruke ovenfor en reell trussel? Det var jo disse etterretningskildene som bidro til at flere andre vestlige land støttet opp om korstoget. Man kan nesten begynne å lure på hvor mye vekt man skal kunne legge på etterretningens arbeid, kan man ikke? - Og da har jeg ikke engang kommentert om krig er det virkemiddelet man skal ta i bruk i et slikt tilfelle.

Bush sier videre: "(...) Og jeg er også ansvarlig for å rette opp det som gikk galt ved å reformere etterretningen vår. Det er akkurat det vi gjør nå." - Hva er det du gjør nå da, Bush? Du kriger da fremdeles? De lovene som er vedtatt for å styrke sikkerheten i kjølvannet av terrorkrigen gjelder da fremdeles? Fremdeles drepes uskyldige mennesker i Irak, fremdeles drepes amerikanske soldater i Irak, fremdeles sitter fanger på Guantanamo, uten den beskyttelse de har rett på etter Genevekonvensjonen. Hva er det som har gått feil? Var det noen som manipulerte etterretningens opplysninger? Tegnet inn kjøletårn og skjulte utskytingsramper? Skal opprydningen din innebære at disse stilles til ansvar? Burde kanskje ikke du stilles til ansvar? Som øverstkommanderende, har ikke du da et hovedansvar for å kvalitetssikre de opplysningene du fatter beslutninger på grunnlag av?

Jeg tror det er enklere enn som så. Denne krigen var en ønsket krig. Tross alt så var det en type som prøvde å drepe faren din, ikke sant George?

Og hva skjer: USA for Iraq continues. Amerikanerne skal først ut av Irak:

Når terrorister og saddamister ikke lenger truer demokratiet i Irak.
Når de irakiske sikkerhetsstyrkene kan forsvare sitt eget folk.
Når Irak ikke lenger er et trygt arnested for terrorister som planlegger angrep på USA.

Jeg er, mildt sagt, veldig spent på å se når dette blir. Og hvordan man skal oppfylle de tre forutsetningene.

On the rocks, mr. President!

And now something completely different...

2005-12-13T20:24:00.000+01:00

Hittil har jeg skrevet om terrorisme. Ettersom jeg ikke er noen forskertype (en oppriktig takk til den som alsvlo dr.gradssøknaden min!) så vil jeg ikke bli oppfattet som så ensporet at jeg kun tenker på terrorisme. Strengt tatt tenker jeg ganske lite på det for tiden, det er gjennom nyhetsinnslag at studiegenet kvikner litt til igjen.

Julen er over oss. I dag var det Luciadag. I barnehagen var det lucekatter og søte barn med glitter og lys. Datteren min skulle egentlig bære lysekronen, men ville ikke. Vanskelig å si hvorfor, men det slo meg at hun kan komme til å angre det senere i oppveksten. Neste uke skal vi ha julelunch på jobben. Tradisjonelt opplegg med et matfat av middels karakter, sammen med gode kollegaer og de på nabokontorene man aldri snakker med. Ettersom vi er en del som jobber i samme hus må vi dele opp i to luncher. En kl. 11 og en kl. 13. Den klokken 11 har med seg domprosten i Nidaros, som forteller juleevangeliet. Jeg går på den klokken 13.

Har jeg noe mot juleevangeliet? Nei, streng tatt ikke. Som lektyre er den absolutt leserverdig. Men jeg har ikke noe behov for å få den berettet mer enn strengt tatt nødvendig. Jeg har liksom hørt det før. Og det blir ikke mer troverdig med årene. En kollega av meg sa at "ingen har vel vondt av å høre litt om julens evangelium." Det var nok rettet mot ateister som meg selv. - Nei tenkte jeg. Men må jeg? Skal jeg først høre fantasifulle beretninger om julen så vil jeg heller høre et eventyr om julenissen. Det kan jeg liksom identifisere meg meg. Men det er alltid Jesus som skal frem i julelyset. Er ikke det pussig? I den grad han overhodet har eksistert så er det svært lite trolig at han ble født 25. desember. Så hvorfor Jesusjul?

Når jeg tenker gjennom det så er det ganske interessant å filosofere litt over julenissen og Jesus. eller kameraten, som jeg velger å kalle ham, fritt etter en TV-prestparodi på TV2. Det er faktisk ikke så rent få likhetstrekk. En bekjent av meg sa at dette skyldes at julenissen har sitt utspring i presten St. Nicholaus, som delte ut presenter til barn i forbindelse med julen. Kanskje er det tilfelle, selv om den norske nissetradisjonen er vel så mye bygget opp rundt de tradisjonelle fjøsnissene som St. Nicholaus. Men uansett: Er det ikke et lite paradoks at mens den ene fantasifulle beretningen avfeies klin umulig og bare moro for ungene (som ofte er livredde typen - er det rart?), så vil mange hevde at den andre høyst sannsynlig har en del magiske krefter og de aller, aller fleste er samstemte om at han i alle fall har eksistert - som "historisk person," som det så utrolig politisk korrekt sies? Modenhet hos barn dreier seg sågar ofte om når man sluttet å tro på nissen. Mens mange vil kreve å bli oppfattet som modne mennesker nettopp fordi de tror på noe annet, som kanskje ikke er mindre utrolig.

Jeg har listet opp noen likhetstrekk mellom nissen og kameraten:

Begge er snille mot unger. Nissen har med presenter, kameraten er generelt bare skikkelig allright og vil ha med alle sammen på moroa. Ikke ulikt Michael Jackson, men det er en annen sak.
Begge får til umulige ting i forbindelse med gaveutdeling etc. Nissen har stålkontroll på folks ønsker, og klarer å lirke seg gjennom piper for å få de frem. Kameraten er kjent for å mette en hel bande sultne mennesker med to fisker og fem brød. Eller var det fem fisker og to brød? Vel, jeg skulle sett Tron Moi klare det!
Begge har en tendens til å bruke utradisjonelle fremkomstmidler og veier. Mens nissen stort sett velger å fly i luften er kameraten kjent for å spasere over vannet.
Begge har noen gode hjelpere i sin gjerning. Nissen har sine trofaste reinsdyr til å hjelpe seg i sin hasardiøse ferd over pinnekjøttgrytene, mens kameraten har en gjeng flyvende venner til å opptre i hans sted der han måtte finne det for godt.
Begge har en slags fetish på lys. Nissen har som kjent Rudolf til å hjelpe seg gjennom nattens mulm og mørke, mens kameraten er ikke snauere enn at han hevder han er verdens lys.
Begge har temparament. Nissefar er som kjent en liten hissigpropp, som ikke uten videre er interessert i å dele grøten sin med rottene, mens kameraten gikk til angrep på selvstendig næringsdrivende innenfor tempelmurene.
Begge har sansen for god mat og drikke. Nissen er som nevnt ganske glad i grøt, og går heller ikke av veien for å drikke en god kjeft med juleøl. Kameraten ville som kjent mest bli husket gjennom folkets omgang med vin og bakervarer.

Med utgangspunkt eksempel 5 kan man kanskje fristes (vik fra meg, Satan!) til å si at kameraten er en tanke kjepphøy, men man er jo ikke blasfemisk helt uten videre. Dessuten så krever det vel strengt tatt en tanke eller to med tro for å kunne ha blasfemisk kraft?

Men nissen er altså bare tull og tøys. Forbannet oppdiktet av mennekser. Sikkert i fylla. Og kjenner jeg kapitalismen rett (heisann!) så innbiller jeg meg at han har en grådig finger med i det skitne spillet. Kameraten på sin side står som en påle i sterk strøm. Her prelles flere 1000 år med forfølgelse, krig, heksebrenning, kvinneforfølgelse og generell forfølgelse av alle som tenker en tanke selvstendig av som dugg for sol og støv for vind. Han var rett og slett en grepa kar. Og selv om han kanskje ikke gjorde alt det som mange har gått i døden for ved å stille spørsmål ved, så var han i alle fall ganske klok. En rebell, faktisk. Heavy. Interessant. Og det minner mistenkelig om de historiene vi forteller barna våre før de oppdager at nissen bruker fars tøfler eller mors perleøredobber.

Kan vi være enige om at nissen har levd som en historisk person? Og at Rudolf er rød på nesen?

Hostage

2005-12-12T10:42:00.000+01:00

I gode gamle dager hadde jeg en Commodore Amiga 500. En knall-Pc på den tiden den kom, med oppsiktsvekkende bra grafikk. Rett og slett en ypperlig spillmaskin. Nå husker jeg ikke helt hva favorittspillet var, men jeg hadde veldig sansen for ett som het The Fairy-tale Adventure. Der skulle man bare gå rundt og finne ting, og passe på så man ikke ble drept. Vel, dette skulle ikke være noen nostalgisk greie... Av andre spill husker jeg et som stadig blir aktualisert gjennom mediene, et som het Hostage. For om lag et år siden så gikk det knapt en dag uten at det var vestlige arbeidere som var kidnappet i Irak. De aller fleste av disse møtte døden på en grusom måte, kringkastet over nettet. Etter en del måneder uten nye kidnappinger, kan det nå se ut som om det er i gang igjen. Nylig ble fire hjelpearbeidere kidnappet, og tidsfristen for å innfri krav kidnapperne hadde tatt utgikk i helgen. For alt hva vi vet så kan disse altså være døde. Hvorfor skjer dette? Hva kan man gjøre for å forhindre at det skal skje?

Først: Det er særlig ett bilde jeg husker. Der står kidnapperne bak en fange. Kidnapperne kledd i svart fra topp til tå, med geværer og kniver, fangen kledd i orange, bakbundet. Jeg husker ikke om han hadde bind for øynene, det er ikke alltid de har det. Kidnapperne leser opp et manuskript på arabisk, åpenbart en formaning om hva som har vært deres krav, at disse ikke er innfridd og at vesten derfor er ansvarlig for at fangen skal henrettes. Fangen sitter altså foran. Han skjønner muligens ikke hva som blir sagt, men at han kjenner innholdet er åpenbart. Han rister, skjelver, gråter og piper. Han har tydelig dødsangst. Når kidnapperne er ferdige med opplesningen tar en og sparker fangen over ende, bøyer seg over han og tar frem kniven. Hva som så skjer ser vi heldigvis ikke på de bildene som vises på NRK, men dersom man er interessert så finner man det på nettet: Kidnapperen skjærer hodet av fangen. Som siden ble holdt opp foran kamerat, hvor et budskap gjentas. Nok en uskyldig har møtt døden på en helt utrolig grusom måte. Sannsynligvis har døden funnet sted over tid, og bare tanken på at fangen har vært bevisst sitt eget endelikt, og derfor var så full av dødsangst, er uutholdelig.

Det er i det hele tatt vanskelig å begripe hva som får noen mennesker til å utføre slike handlinger. Handlingene er så motbydelige, så lite empatiske og rett og slett så onde at det faller naturlig å demonisere gjerningsmennene. Jeg opplever at det er noe av det som også skjer: Fordi vi ikke aksepterer terrorisme, og dette er en form for terrorisme all den tid det skaper en voldsom frykt (blant annet hos undertegnede, langt unna faresonen), fordi handlingene er umoralske, så vil vi ikke diskutere hvorfor dette skjer. Og ettersom vi ikke gjør det vil vi heller ikke komme til bunns i hva vi kan gjøre for å forhindre at dette skal skje.

Er det å gå på akkord med vår egne moralske verdier at vi tar denne situasjonen innover oss og diskuterer den med hensikt om å skape innsikt og forståelse? Og gjennom det skape alternativer for bedre sikkerhet? Er vi soft on terrorism dersom vi ikke bare møter denne type handlinger med handlingslammelse, likegyldighet eller for den saks skyld; med brutale virkemidler, men faktisk forsøker å gå bak de motbydelige handlingene og forsøke å analysere motivene og bakgrunnen for at motivene eksisterer? Har vi egentlig noe annet valg enn å å gjøre dette?

Nei, ikke hvis vi vil forhindre at lignende situasjoner skal oppstå igjen og igjen i fremtiden. Ikke hvis vi ønsker å bedre sikkerheten til de vestlige arbeiderne som er i Irak, enten det er militære eller sivile. Ikke hvis vi faktisk ønsker å hjelpe landet mellom de to elvene å komme til hektene igjen etter 30 års vanstyre og en blodig angrepskrig og okkupasjon. Det er vår moralske plikt å rydde opp etter oss og bidra til at Irak blir et godt land å leve i. Men det vil det aldri bli dersom vi ikke tar motstanden mot det nye regimet og mot okkupasjonen på alvor.

Hvorfor skjer så dette? Vel. Det er vanskelig å svare på. Det er mange faktorer som kan skape politisk vold. De fleste analyser av andre konflikter viser at sosiale forhold har en stor betydning. Dersom dette er gjeldende også i Irak vil vi i første omgang forhåpentligvis kunne si at kidnappere og andre opprørere som klær seg under den muslimske fanen i stor grad er rekruttert fordi de har en vanskelig sosial hverdan, og ikke nødvendigvis fordi de er religiøse (men det er tydelig at religionen er et viktig språk i bearbeidelsen av opprørerne). På den måten oppnår vi to ting: For det første så kan vi slutte å se på opprøret som diskreditterende for Islam, og for det andre så får vi en håndterbar situasjon. Dersom opprøret og rekrutteringen til dette i hovedsak skyldes sosiale forhold så kan vi dempe opprøret ved å bedre og jevne ut de sosiale forholdene i Irak. Sosiale problemer er det mulig å gjøre noe med! Det vil i alle fall være en begynnelse.

Når frykt spres

2005-07-25T13:05:00.000+02:00

To uker etter terroraksjonene i London i begynnelsen av juli smalt det igjen. Nok en gang i London. Senere i Egypt, hvor 88 mennesker mistet livet. I Irak smeller det rett som det er. Terrorisme er en blitt en daglig nyhet. Har terroristene nådd sine mål?

Terrorisme handler om to ting: Politikk og frykt. De som bruker terroristiske virkemidler gjør det fordi de ønsker å oppnå noe politisk. Dette kan være alt fra å rette oppmerksomhet mot enkelte politiske saker, til faktisk å oppnå politisk endring. Selv om det finnes historiske eksempler på politisk endring som følge av terror, ender det som regel med at man får oppmerksomhet.

Jeg opplever at det er en generell redsel i Norge for at det snart kan smelle her. Som jeg skrev tidligere så kan dette komme til å skje. Dog vil jeg nok en gang påpeke at sannsynligheten nok er større andre steder, samt at man bør kunne avkreve en viss edruelighet når det formidles hva som er antatte terrormål i Norge. Norge er ikke som Egypt, Irak eller Storbritannia. Skal vi likevel anta at det er like sannsynlig at den neste undergrunnsbanen som det aksjoneres mot ligger i Oslo? At den neste politistasjonen som blir sprengt ligger i Drammen? At det neste turistmålet som rammes er Skibladner?

Justisminister Odd Einar Dørum uttalte i avisene i helgen at nordmenn må innstille seg mentalt på at det vil skje terroraksjoner i Norge. Hva mener han egentlig med dette? Hva ønsker han egentlig å oppnå? Og viktig; hvordan innstiller man seg mentalt på at noe slikt skal skje? Betyr det bare at man ikke skal reagere med sjokk dersom det skjer?

Etter min mening bidrar justisministerens råd til å nøre oppunder befolkningens frykt, som i slike tilfeller som dette faktisk er langt over grensen for det irrasjonelle. Det justisministeren og de øvrige myndighetene som har med sikkerhet å gjøre burde gjort, er å informere folk om hva de vet, hvilke steder aksjoner kan inntreffe, hva myndighetene akter å gjøre for å forhindre at aksjoner skal inntreffe.

Dersom det er muslimske fundamentalister vi skal være redde for, og jeg antar det er disse justisministeren har i tankene; hvorfor vil disse angripe oss? Har det med Norges involvering i Afghanistan og Irak å gjøre? Ville det ikke være mer rimelig å forvente at regjeringen gjorde det de kunne for at Norge ikke skulle være et angrepsmål enn at man skal spre ytterligere frykt i befolkningen? Svaret på det vet vi. Dersom man opplever voldelig motstand mot vedtatt politikk blir måloppnåelsen enda viktigere for myndighetene, noe annet vil jo være å gjøre knefall for terrorismen. Til en viss grad mener jeg dette ikke er urimelig, dog er det noe fantasiløst å si dette gjentatte ganger samtidig som man ber folk om å forberede seg mentalt på noe som det i utgangspunktet er ganske umulig å forberede seg på!

Jeg bor i Trondheim. Kanskje ikke det største terrormålet i landet, men gitt justisministerens velmenende råd: Hvordan skal jeg forberede meg mentalt på terrorisme i Trondheim? Vel, første oppgave blir å vurdere hvor i Trondheim det kan forekomme aksjoner. Fra de siste terroraksjonene i London og Egypt vet vi at områder hvor folk oppholder seg, kommunikasjonsknutepunkter og turistmål, er egnede terrormål. Her i byen er det ikke så mange kommunikasjonsknutepunkter, i alle fall ikke som jeg ferdes på. Men jeg jobber i Rådhuset, som ligger rett ved det største turistmålet i byen, Nidarosdomen. Skal jeg la være å gå på jobb? Skal jeg gå på jobb, og håpe at det ”ikke skjer noe (i dag heller)?” Skal jeg gå på jobb og tenke; ”smeller det så smeller det?” Skal jeg ta kontakt med forsikringsselskapet og tegne livsforsikring? Skal jeg uglese alle som ser ut som muslimer, som kanskje er såpass suspekte at de nærmer seg Nidarosdomen og som bærer en ryggsekk? Bør jeg bruke litt ekstra tid hver morgen sammen med kone og unger, slik at vi får sagt adjø på en ok måte? Skal jeg være redd?

Myndighetene bør, slik jeg vurderer det, være forsiktige med å komme med anmodninger ala det justisministeren har gjort her. Jeg tror helt oppriktig at dette bare bidrar til å nøre oppunder en irrasjonell frykt i befolkningen, som i neste omgang kan komme til syne i irrasjonelle handlinger, for eksempel rettet mot muslimer, med ryggsekk, i retning en buss eller et turistmål.

Hvor kommer terroren i Norge?

2005-07-13T00:00:00.000+02:00

I kjølvannet av terroraksjonene i London har det blitt satt fokus på muligheten for terrorisme i Norge. Mange blir vettskremt av slikt prat. Som om det ikke er skremmende nok å tenke på at så omfattende terror foregår rett utenfor stuevinduet, blir vi altså nå pepret med informasjon om hvor terroren vil foregå her til lands. Ikke misforstå, jeg mener absolutt at det er en oppgave å gi vurderinger av dette, men når de såkalte terrormålene blir alt fra veldig spesifikke ting som kommunikasjonssamband til "der hvor folk ferdes" (eller festivaler), bidrar ikke mediene til å skape en rasjonell forståelse av hvordan ting henger sammen. Man får tvert i mot et inntrykk av at terrorismen er totalt tilfeldig, men alle som har vurdert dette litt mer enn det man får kjennskap til gjennom aviser og TV, vet at dette ikke er tilfelle. I dag fremstilles det som veldig sannsynlig at terrorismen vil nå Norge. På et eller annet tidspunkt kan dette gjerne komme til å skje, men hvor sannsynlig er det at det skal skje nå, og hvor vil angrepet i så fall komme?

Jeg heller mot at sannsynligheten for terrorangrep er større andre steder, deriblant Danmark, som jo nevnes direkte. Danmark har vært vesentlig høyere på banen enn det Norge har vært i Irak, noe som er grunnen til at de nevnes spesielt. Uten at det trenger å ha noen sammenheng, viser det seg også at Al Qaida slår til i land som i varierende grad har vært/er utsatt for også andre terroraksjoner. Spania har hatt og har fremdeles et betydelig terrorproblem knyttet til konflikten i Baskerland. I Storbritannia har over 4000 mennesker mistet livet i innenlandske terroraksjoner etter at the troubles begynte i Nord-Irland på slutten av 1960-tallet. Den konflikten er delvis bilagt nå, heldigvis, men det er fremdeles mye uro knyttet til Nord-Irland. I tillegg har det vært enkelte utslag av rase-uro i både Spania og i Storbritannia, knyttet til store, konsentrerte og ikke-integrerte innvandrermiljøer. For noen år siden kom det til gatekamper i både Oldham og Yorkshire mellom depriverte innvandrermiljøer og innvandrerfiendtlige patrioter.

Til sammenligning har Norge nesten vært helt forskånet fra terrorisme, hvis vi ser bort i fra en bombe mot et 1. mai tog rundt 1980 og hadelandsdrapene, begge aksjonene utført av nynazister, slaget i Arendal, ledet av en harmdirrende Arne Myrdal, samt enkelte voldelige tilfeller i forbindelse med utbyggingen av Alta-vasdraget på slutten av 1970-tallet, har det ikke vært noen tilfeller av politisk voldsbruk i Norge etter 2. verdenskrig. I motsetning til i Spania og i Storbritannia har man i Norge vært relativt sett vært flinke til å integrere innvandrere. Dette skyldes blant annet at man har hatt en effektiv innvandringsstopp siden 1975, og at man - til tross for mange åpenbare feilprioriteringer - har hatt mye fokus på problemer knyttet til innvandring, integrering og rasisme. Sånn sett tror jeg at Al Qaida vil ha vanskeligere for å få fotfeste i Norge enn i hhv Spania og Storbritannia.Dette betyr naturligvis IKKE at det ikke er mulig at Al Qaida har en sovende celle i Norge. Mange ting tyder på at det har vært mulig for medlemmer derfra å komme inn i landet, jf at Mulla Krekar har kommet inn, til tross for hans tilknytning til ansar al Islam og Al Qaida.

Det viser seg at sted og tidpunkt terroristene slår til på ikke er så tilfeldig som man gjerne tror. På slutten av 1990-tallet sprengte Al Qaida ambassaden til USA i hhv Kenya og Tanzania. På dette tidspunktet knyttet USA seg enda sterkere til Saudi Arabia, for å verne om sine interesser i Midtøsten. Samtidig kan aksjonene sees på som en konsekvens av USAs mislykkede operasjoner i Somalia. Både Somalia og Tanzania har befolkningsgrupper hvor Al Qaida og muslimsk fundamentalisme står sterkt (på Zanzibar i Tanzania er det mange aktive celler som har utgangspunktet sitt). Angrepet i Spania i fjor kom på dagen to og et halvt år etter smadringen av World Trade Center og styrten i Pentagon i 2001, samtidig som det var like i forkant av parlamentsvalget i Spania. I forhold til valget kan man faktisk snakke om at Al Qaida lykkes med opplegget, opinionen i Spania snudde totalt, fra et flertall for fortsatt borgerlig styre til sosialistisk flertall, hvoretter den nye regjeringen gjorde alvor av løftet om å trekke Spania ut av Irak.

Det nevnte angrepet i USA kan jeg egentlig ikke helt feste til noen annen begivenhet, men det var på mange måter her det hele startet for alvor. Når Al Qaida endelig skulle slå til forsøkte de å slå ut verdens finansielle sentrum (WTC), verdens militære sentrum (Pentagon) og verdens politiske sentrum (White house). De lykkes helt med den ene destinasjonen, delvis med den andre, mens det hvite hus ble reddet av en gjeng tapre passasjerer mens de fløy over Pennsylvania.

Selv om terrorismen ofte kan virke veldig tilfeldig i valg av mål, midler, tid og sted, så vil jeg hevde at det ikke er slik. Eksemplene ovenfor mener jeg begrunner denne påstanden. Når man så skal knytte dette til sannsynligheten for at noe slikt skal skje i Norge, bør man derfor vurdere disse forholdene:

Hvor?
Når?
Hvorfor?

Dersom noe skal skje i Norge er det slik jeg ser det to områder som kan være utsatt. Det ene er oljeinstallasjonene Off-shore. Et angrep på en plattform vil kunne lamme den norske oljeproduksjonen enormt, og som en av verdens største oljeeksportører, vil det få vesentlige ringvirkninger på verdensøkonomien. Nettopp dette kan også være et motiv for å utføre en aksjon i Norge. Det er imidlertid vanskelig å sannsynliggjøre noe tidspunkt, strengt tatt kan det skje når som helst, uten at det øker sannsynligheten for at det skal skje i det hele tatt. I tillegg vil det jo skape uante problemer for den innenlandske økonomien i Norge. Det andre målet mener jeg ligger i Oslo, og da i sammenheng med internasjonale møter etc. En slik begivenhet er utdelingen av Nobels fredspris 10. desember hvert år, hvor ofte noen av verdens mest innflytelsesrike personer er tilstede. Et angrep her vil være et angrep på noe av det mest grunnleggende i vår del av verden, og for så vidt i alle deler av verden foruten de hvor fundamentalistene rår, nemlig fredstanken. Nobelprisen er utvilsomt den mest anerkjente fredsprisen som finnes, kanskje den mest anerkjente prisen overhodet, og et angrep i en slik forbindelse vil garantert få meget stor oppmerksomhet, noe terroristene ønsker. Men er dette egentlig sannsynlig?

Terrorister er rasjonelle aktører, som ikke opptrer tilfeldig. Med hvilken hensikt skulle Al Qaida angripe Norge? Når det er sagt så kan det egentlig hevdes at vi er utsatt for terror, i det vi lever med disse advarslene som verserer. Dette skaper frykt i befolkningen, potensielt bevegelse i opinionen, og kan få konsekvenser i den retning terroristene ønsker, uten at de egentlig har gjort noe annet enn å spille inn et lydbånd. Vi ser det videre i det at man fra politisk hold signaliserer - og gjennomfører - tiltak for å forhindre terrorisme, tiltak som i mange sammenhenger kan kalles innskrenkende for borgernes sivile rettigheter. Selv om det absolutt er mulig at Norge en gang vil oppleve dette, mener jeg at mange andre land står foran i køen. Og, den dagen det kommer, tror jeg faktisk det er mer sannsynlig at Gullfaks B går i lufta enn at den fremtidige nobelvinner Bob Geldof får så jakka passer! Så hvorfor skal mediene skremme småfulle tenåringer på Quartfestivalen?